Hva er den mystiske kvaliteten man bare finner på de høyeste fjellene? Hvorfor er vi så innbitt på å lide i stillhet i ensom majestet for å nå skylagte fjelltopper? Vi blir med Sophie Moser på en sykkeltur i Julier-passet for å finne ut mer om vår fascinasjon med å utfordre tyngdekraften ved å sykle i fjellene – og hvorfor vi kommer tilbake igjen og igjen.
Julier-passet er en av favorittklatreturene til Sophie Moser i hennes nye hjemland Sveits. Små, røde tog suser forbi over hodene våre der den snødekte veien snor seg gjennom sjarmerende landsbyer. Disse fjellene gir oss hakeslepp. De trollbinder oss og vekker en vilje til å erobre dem, uansett hva det måtte koste. Men selv naturskjønnhet i verdensklasse kan ikke hjelpe deg når det ikke er mer krutt igjen i bena. Av og til er kampen tøff: du kjemper mot både din egen hjerne og stigningen.
På en sommertur i fjor ble det tøft for Sophie: «Det gjorde skikkelig vondt. Jeg ventet på den gode følelsen. Den dagen spurte jeg meg selv om hvorfor jeg gjør dette», sier hun.
Lengter til fjellet
Sophie brenner for oppoverbakker. Hun har gått fotturer i Himalaya-fjellene, og nå sykler hun opp og ned de store monstrene i Spania, Frankrike, Italia og hennes nye hjemland Sveits.
«Fjell har alltid hatt en helt spesiell virkning på meg. De gir meg fred, men også energi», sier Sophie. «Du føler deg så liten når du er omringet av disse fjellene, men når du når toppen, er det også en veldig stor følelse, fordi du klarte det.»
Oppoverbakkene er et mikroeventyr med meditasjon for Sophie. «Det jeg liker med klatringen – jeg opplever ikke dette på flatmark – er at tråkkingen gir meg fokus og konsentrasjon. Jeg får et veldig klart sinn. Hvis jeg har en travel dag eller et krevende prosjekt på jobben, hopper jeg på sykkelen og tråkker i vei, så får jeg orden på tankene.»
Det hjelper når fjellstigninger som Julier-passet sender deg gjennom fire årstider i én og samme bakke. «Du starter i dalen, der alt vokser og naturen eksploderer, og for hver meter med stigning endres landskapet – plutselig er du tilbake i den iskalde vinteren. Og når snøen smelter, kan du høre fuglene og vannet.»
Sophie fattet interesse for sykling tidlig i tjueårene – lokket av farten og enkelheten. Mindre sløyfer rundt hjembyen München ble til mer da hun flyttet til Sveits. Hun innså at hvis hun ville til spennende steder, måtte hun sykle høyere og lenger.
Læringskurven for nye syklister kan være like bratt og avskrekkende som en geitesti i Pyreneene. Da Sophie startet, måtte hun stoppe for å få igjen pusten flere ganger i løpet av de lengre bakkene. Hun lot seg ikke avskrekke, men registrerte seg for Highlander Radmarathon i Østerrike: 160 kilometer med 2400 meter stigning. Men den første landeveissykkelen hennes, en gammel De Rosa, hadde en standardkomponentgruppe, så hun kunne ikke spinne opp bakker.
Hun brøt sammen i tårer mens hun kjempet mot pedalene og trangen til å snu og dra tilbake. Dårlige dager på sykkelen er vanskelige, men episoder som denne følger oss gjennom hele vårt sykkelliv – vi lærer at vi har styrken som må til for å overvinne noe som ser helt umulig ut.
Spesiallagd Koba Pro
Det perfekte oppsettet hjelper med å unngå skuffelser. På Sophies spesiallagde Koba Pro med DURA-ACE-komponentgruppe og Di2 har hun nå en 11-34T-kassett. Det betyr at hun kan sykle stigninger dag ut og dag inn. «Når det gjør vondt i bena, er løpet kjørt. Jeg vil bare ha et girforhold som hjelper meg med å tråkke lett. På ett tidspunkt innså jeg at når jeg holder en bestemt tråkkefrekvens, kan jeg tråkke i evig tid.»
I tillegg gir Sophies Shimano C50-hjul henne selvtillit på begge sider av fjellet. «Du må komme ned igjen også. Jeg elsker følelsen av oppsettet mitt, hvor presist det er. Jeg vet nøyaktig hva hele systemet gjør: Når jeg bremser, bremser det. Når jeg skifter gir, skifter det. Det gjør det det skal. Og som kvinne med hender i normal størrelse, er ergonomien for hettene og hendlene bra.»
Over tid har Sophie lært seg å få i seg nok næring på sykkelturer og å kle seg lag på lag for å takle de kalde sveitsiske vintrene. Hun har syklet høyere, inkludert flere fjell og dratt på lengre turer. «Du finner etter hvert ut at jo mer du sykler, desto bedre og lettere blir det. Da begynte jeg å nyte klatringen.»
«Det jeg liker med å sykle i bratte motbakker, er når tråkkingen kommer i takt med pusten – jeg finner en rytme. Og når det blir dypere, tenker jeg ikke på noe som helst. Det er bare meg, syklingen, sykkelen og bakken jeg vil erobre.»
DURA-ACE-effektmåleren bekrefter kontinuerlig fremgangen. Med kalde, harde data kan hun se at hun sykler fortere, selv om det gjør like vondt som før.
Med all forbedringen hun har oppnådd returnerte Sophie til Highlander Radmarathon fem år etter debuten, og hun kom på andreplass i sin aldersgruppe – to og en halv time raskere enn første forsøk. Denne gangen ble det ingen tårer, det skal være sikkert og visst.
Selskap av andre kan også bidra til en annen opplevelse enn når man sykler alene. «Jeg liker begge deler. Men alene er mer intenst. Noen ganger kjemper du mot deg selv, og du har ingen å snakke med», sier hun.
«Du må regulere deg selv, snakke til deg selv, motivere deg selv. Og noen ganger sykler jeg ganske sakte, men andre ganger, når jeg har en god dag, setter jeg alle kluter til og presser meg selv kjempehardt. Jeg har også lært av syklingen at noen ganger funker det bare ikke, og jeg er helt ferdig. Men etter hver eneste nedtur kommer det en opptur.»
Etter den elendige dagen i Julier-passet taklet Sophie Route des Grandes Alpes, som har 17 fjellpass og over 7000 meter med stigning mellom Genèvesjøen og Nice. Hun satte seg fore å takle drømmen én dag av gangen. «Det var helt fantastisk. Jeg vet at det bare er en dårlig dag, og at det kommer gode dager.»
Klatring i klassiske cols: Galibier, Madeleine, Izoard
Alle syklister har barndomsdrømmer eller i det minste drømmer de har hatt lenge, knyttet til å bestige et eller annet majestetisk fjell. I 2019 fulgte Sophie sine drømmer og taklet de franske Alpene for første gang. Col du Galibier, Col de la Madeleine og Col de la Croix de Fer. Hver av dem har sin egen personlighet, farge og særegne landskap, og alle har en rikholdig historie tilknyttet Tour de France.
Når vi klatrer, kommer alltid det lamslående øyeblikket på toppen, der jordens storslåtte natur tar pusten fra oss. Naturens enormitet, den ville skjønnheten i de franske Alpene, disse øyeblikkene med komplett ærefrykt, minner oss på at dette er veiene vi bør sykle på. Sophie sto på toppen av Col d’Izoard med hjertebank, andpusten og fornøyd.
«Du innser at du faktisk kan gjøre mer enn du er i stand til, som å sykle opp Mont Venoux tre ganger på samme dag», sier hun. «Men vet du hva, jeg vil heller sykle oppover enn på flatmark, for det er så moro.»
Se på at Sophie Moser deler sin lidenskap for å sykle opp fjell mens hun sykler opp Albula- og Julier-passet i Sveits.
Biografi
Sophie Moser er en sykkel- og klatreentusiast med en spesiell interesse i fjell. Hun har syklet rundt i Europa, blant annet i Dolomittene, Vosges, Mallorca og de franske og sveitsiske Alpene. Hun har klatret opp Mont Ventoux tre ganger på samme dag. Sophie har vært med på #fastandfemaleSUI-initiativet siden 2020, som organiserer turer for og med kvinnelige syklister. Følg henne på instagram @sophiemoser.
Del denne artikkelen
