For noen år siden syklet jeg en stigning kalt Vale Nevado, som på toppen bare er 50 kilometer fra sentrum av Chiles hovedstad Santiago. Jeg sto der på toppen og tenkte at alle på hele kloden bør sykle opp hit. Det er majestetisk! Den klatringen var årsaken til opprettelsen av Epic Cols, et konsept som skal fremme stigninger rundt om i verden som er ukjente for det brede sykkelsamfunnet. Når jeg står her nå i solnedgangen, lurer jeg på hvor mange flere stigninger som Vale Nevado det finnes? Skjulte perler som gjør deg stum av beundring, og hvor de eneste du har møtt i løpet av dagen, er et par geiter. Den tanken gjør meg utrolig opprømt og gir meg frysninger på ryggen.
Så hopper vi frem til dagen i dag … idet flyet mitt lander i Malaga sør i Spania. Varmen er nesten drepende når jeg går ut av flyet. Det er juli, og det har vært hetebølge i landet. Dette er tredje gangen jeg er i Spania. Året før tok jeg meg god tid med å utforske og fotografere noen verdenskjente klatringer rundt om i landet, men La Pandera dukket ikke opp den gangen. Det var La Vuelta som satte denne stigningen på kartet for meg, og i motsetning til de fleste stigninger har den ingen Wikipedia-side. Det er få detaljer å oppdrive om den. Perfekt!
Beliggenheten er rundt 100 km nord for Granada – i et vakkert, bakkete landskap, men nærmeste berømte klatring (Pico Veleta) er over 130 km unna. Jeg lurer på om nærheten til andre stigninger spiller inn på hvor populær en stigning blir? I fjor tok jeg bilder av Alto Velefique, som også er isolert og vanskelig å kombinere med andre stigninger og innlemme i en rute.
Opp La Pandera
Idet jeg kom syklende gjennom Valdepeñas de Jaén, passerte jeg startpunktet uten å merke det. Så jeg syklet tilbake og brukte rundt et kvarter på å finne ut nøyaktig hvor starten var. Skiltingen tyder på at det er en stengt eller privat vei, men hvis du er årvåken, ser du et lite sykkelskilt (rundt 10 cm bredt og høyt). Allerede da skjønte jeg at dette var min type klatring.
Etter bare noen hundre meter er stigningen oppe i 15 %, men graden er varierende gjennom hele klatringen. Idet du passerer det store grustaket, er vi nede i 5 %. Etter noen kilometer med store, løse svinger begynner man å merke en endring i landskapet. De grønne buskene og spanske trærne forsvinner, og det blir mer steinete. Der fikk jeg også første glimt av radiotårnet høyt over meg – og et skilt som sa det skulle bli 15 prosent i 1,8 kilometer. Det ga meg flashback til Altu l’Angliru og dens lange, beinharde stigninger.
I tråd med at stigningsgraden økte, gikk tråkkfrekvensen min ned, men ikke altfor merkbart. Det var takket være SHIMANOs nye 12-delte komponentgruppe DURA-ACE 9200 med 52/36-krankdrev og 11-32 bak. Dette er den perfekte kombinasjonen for min Wilier Filante SLR. Det store girspekteret gjør at det aldri føles som jeg må gjøre kompromisser, uansett tur. Jeg bare pakker sekken og drar. Helt suverent.
Jo flere høydemeter jeg tok meg opp, desto bedre ble utsikten. Rundt hver nye sving var den mer dramatisk og episk. Veien går i store hårnålssvinger og tegner inn bokstaven S i fjellet, helt til det punktet da utsikten forsvinner igjen. Der går stigningsgraden ned og farten opp, og du gleder deg til neste sving. Bare et par kilometer igjen nå. Her er det utrolig artig, men ikke enkelt!
Det begynner nemlig å bli litt forvirrende. Det er en falsk topp ved siden av den første gruppen av radiomaster. Blir dette toppen for 14. etappe av Vuelta a España i år? Det gir mening at stigningen skal stoppe der, men så gjør den ikke det likevel, og jeg fortsetter videre.
Den virkelige toppen
Før du kommer til toppen og den nedlagte militærbasen der, må du ta deg opp en 15 prosents utforkjøring før den siste bakken opp. Hold farten oppe, så suser du opp den! (Jeg håper dette blir slutten av etappen, så vi får se en gruppe ryttere ta seg helt ut her.) Hvis du har saft nok i beina, kan du også fortsette rundt militærbasen og sykle helt til foten av telekommunikasjonstårnet. Sug til deg hver eneste høydemeter av denne fantastiske stigningen, så kan du nyte 360-graders utsikt på toppen.
Er dette Sør-Spanias Altu l’Angliru? Jeg må faktisk si at jeg koste meg mer med denne enn med l’Angliru, men ingenting kan sammenlignes med det monsteret. Oppkjøringen til den offisielle klatringen er ikke like hard, og det er ikke den faktiske klatringen heller. Men La Pandera er like spektakulær. Jeg så bare én eneste geit på min tur opp. Selve klatringen føltes som en kombinasjon av l’Angliru og Ventoux. Jeg hadde klart å beregne det riktig slik at jeg fikk se en nydelig gullfarget himmel mens jeg satt svøpt i spansk varme med et stort smil om munnen.
Statistikk og kart
Lengde: 8,5 km
Høydemeter: 647 m
Stigningsgrad:8,5 % i snitt, 16,2 % maks
Kart: Ride with GPS
Del denne artikkelen
