Superklassikeren 2.0 – Klassikeren over alle klassikere

Å klatre opp Cauberg, Muur van Huy og Muur van Geraardsbergen på én dag får definitivt ethvert sykkelhjerte til å slå raskere. Og hvis du i tillegg legger til en dag med Koppenberg, Kemmelberg, Carrefour de l'Abre og noen andre skjulte perler, har du oppskriften på superklassikeren. Dette er en hyllest til de ikoniske vårklassikerne, lagt til noen kjente og mindre kjente veier. Ideen tilhører Nas-Raddine Touhami, med støtte fra SHIMANO. I 2.0-versjonen av superklassikeren har han dessuten fått presset inn enda flere klassikere, klatringer og brosteinspartier i én og samme inspirerende pakke.

I fjor syklet vi superklassikeren under forferdelige forhold. I løpet av den heroiske førsteutgaven sørget regnet og motvinden for at de 335 kilometerne føltes som 500. Noe jeg ikke hadde så lyst til å gjenta. For meg handler ikke superklassikeren om å sykle lengst, fortest eller flest mulige høydemeter, men om opplevelsen og oppdagelsene – ispedd en sunn dose lidelse. Derfor utvidet jeg ruten til å gå over to dager. Også fordi vi manglet to monumenter i førsteutgaven: Muur van Geraardsbergen og Kemmelberg.

Med det i mente begynte jeg å sette opp ruten i Komoot. For en herlig geskjeft. Opplevelser, høydepunkter, gatevisning og kartlesing er hovedingrediensene her. På samme måte som malerier må også ruter skisseres og tegnes opp flere ganger. Man gjør hele tiden forbedringer til man til slutt sitter igjen med et mesterverk.

Konseptet er enkelt. Jeg ønsker å knytte sammen veiene og klatringene fra de viktigste vårklassikerne med de vakreste bakveiene jeg kan finne. Dag 1 består av Amstel Gold Race, Liège-Bastogne-Liège, La Flèche Wallonne, Brabantse Pijl og Omloop het Nieuwsblad. Så avslutter vi med Muur van Geraardsbergen etter 245 kilometer og rundt 3000 høydemeter.

«Flanderns beste» er stikkordet for dag 2. Flamske navn som Haaghoek, Eikenberg, Koppenberg, Taaienberg, Paterberg og Oude Kwaremont er de første prøvelsene. Så følger den lange veien til Ypres som tar oss gjennom området der den siste delen av E3 Prijs går. Her unngår jeg imidlertid de større og bredere veiene for enhver pris. Isteden ser jeg etter småveier som snirkler seg gjennom de flamske åkrene. Ypres får sin debut i starten av Ghent-Wevelgem i denne utgaven. Det er et ritt med sjarmen til et monument. Hvem husker vel ikke den stormfulle utgaven som ble vunnet av Luca Paolini, da ryttere ble blåst av veien og ut i grøftene. Denne regionen er helt ypperlig for sykling, men den har en mørk fortid som en av de blodigste slagmarkene under første verdenskrig. Menin-porten i Ypres, monumenter og militærkirkegårder er derfor også viktige innslag på ruten.

Akkurat som i fjor blir Paris–Roubaix høydepunktet, siden «Helvetet i nord» anses som alle klassikernes mor. Vi krysser over fra Westhoek på smale bakveier og «plugstreets», men vi reiser også rett gjennom Lille. Det er sånne kontraster som gjør ruten vakrere og mer interessant. Avslutningen skjer selvsagt i mytiske Vélodrome André-Pétrieux. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre sted å sette punktum for «klassikeren over alle klassikere».

I motsetning til i fjor er brosteinene på torget i Maastricht opplyst av morgensolen denne gangen. Deltakerne fra start i årets utgave er Ward Grootjans, Ralph Hoffman, Erwin Sikkens og Yorit Kluitman. Moralen er på topp når vi kvart over sju legger i vei mot Cauberg på den berømte avslutningen av Amstel Gold Race. Det er faktisk sjelden at lokale folk som meg selv tar denne klatringen. Sist jeg gjorde det, var i den forrige superklassikeren. Men det er alltid spektakulært. Etter denne første «klassikeren» ruller vi over åsene, som står i vakker blomst. Det blir knapt bedre enn dette – for en kontrast til forrige utgave. På rolige, men ujevne bakveier følger vi Maas mot Liège, hvor man ikke må gå glipp av Côte de Sarolay, og i en av forstedene til Liège venter en deilig bratt klatring på brostein til Fort Chartreuse. Dette fortet er ikke så kjent, men likefullt en historisk perle!

Via Côte d'Embourg krysser vi veien til avslutningen av Liège-Bastogne-Liège. La Roche aux Faucons er en tretrinnsrakett som gir oss en skikkelig utfordring. Uansett hvor sakte du sykler opp, blir det smertefullt. Særlig i partiet mot slutten som viser seg å være mye brattere enn det virker som på TV. På slake veier krysser vi fantastiske Condroz. Vi ignorerer Maasdalen i år. Det betyr flere høydemeter, men utsiktene og de sjarmerende landsbyene i Ardennes gjør det verdt det. Kilometerne baller seg på, og avkjørselen til Chemin des Chapelles dukker opp … den første muren venter oss!

Helt siden 1985 har Mur de Huy utgjort den beinharde avslutningen på La Flèche Wallonne. Dette rittet der eksplosive lettvektere som Valverde har skilt seg ut i den berømte Claude Criquielion-svingen. Her er stigningen like imponerende som fryktinngytende. Så vi valgte et rolig tempo fremfor full gass, vel vitende om at vi har en «muur» til som venter på oss i dag. Etter en velfortjent kaffepause på den lokale sykkelkafeen legger vi Ardennes og dens klassikere bak oss. Skogen viker plass for åkere så langt øyet kan se. Ikke en eneste meter av disse brosteinbelagte småveiene er flate eller rette. Vi passerer monumentet i Waterloo, som etterfølges av seksjoner med brostein og grus annenhver gang. De fleste av dem er i dårlig forfatning, så dette blir en forsmak på hva vi har i vente i morgen. I mellomtiden følger vi også den episke avslutningen av det faktiske Paris-Roubaix-rittet som går av stabelen i dag. Mellom blomstrende hyasinter i Hallerbos ser vi Dylan van Baarle vinne sitt første monument. Avslutningen hans markerer startskuddet for vår egen store finale.

Etter nesten 250 kilometer kommer vi til Geraardsbergen, og «muuren» kommer til syne på vår høyre side – den kanskje mest berømte og fryktede klatringen i hele Flandern. Vi er slitne nå, men vi klarer likevel å nyte utsikten på toppen, og det føles litt som om vi nettopp har vunnet en klassiker. Vi overnatter med stil på Flandrien Hotel. Det eies av ekte sykkelentusiaster og er et unikt overnattingssted her i området. De mange klassiske rittsyklene der, inkludert forløpere til våre egne modeller, forteller alt om hotelleiernes forkjærlighet for sporten. Vi nyter en velfortjent øl og middag – og endelig litt tid til hvile.

Etter en solid frokost er vi tilbake på veien. Men det blir ikke særlig tid til å varme opp. Valkenberg er åpningen på vårt Flandern rundt-kapittel. Her får vi den ene brosteinsseksjonen og klatringen etter den andre under hjulene, og det er herlig! Det er kort vei mellom smerte og nytelse her. På Taaienberg girer vi opp. Ikke på like imponerende vis som Tom Boonen i sin tid, men dog. Etter Berg ten Houte kommer vi til Paterberg og Oude Kwaremont. Og etter å ha rundet disse toppene fortsetter vi med litt mer brostein på Varentstraat mot Tiegemberg.

Omgivelsene er i endring når åsene blir til sletter. I 40 kilometer banker vi løs i den store sløyfen og passerer Meninporten i Ypres. Denne imponerende bygningen til minne for 55 000 falne soldater under andre verdenskrig har utgjort starten på Ghent-Wevelgem siden 2020 og markerer samtidig at halve dagen er over for oss. Med 100 kilometer igjen blir Scherpenbergweg den siste delen i Belgia for vårt vedkommende. Den vakre utsikten gjør at vi glemmer smerten i beina en liten stund. De bratte Schomminkelstraat og Baneberg fungerer som oppvarming til beryktede Kemmelberg. Opptakten minner om Eyserbosweg i Zuid Limburg: ubehagelig bratt. Men det er når brosteinen dukker opp, at pinen virkelig begynner.

Navnet «plugstreets» har sin opprinnelse fra første verdenskrig og de britiske soldatenes navn på landsbyen Ploegsteert, fødestedet til Frank Vandenbroucke. I 2019 ble tre partier av disse «grusveiene» inkludert i den nye Ghent-Wevelgem-ruten. De er faktisk ikke så utfordrende å sykle, så de landlige omgivelsene er hovedgrunnen til å ta med et par av dem. Solen går sakte ned når vi endelig ser Frankrike fremme i horisonten. Vi retter oss opp i ryggen igjen og tråkker på videre. Og så tar vi oss gjennom byen Lille på et blunk.

I Templeuve dukker vårt første virkelige Roubaix-brosteinsparti opp – kalt L’Epinette – raskt etterfulgt av Moulin-de-Vertrain. Det virker som både støvet og spenningen fra rittet dagen før fremdeles henger i luften. Nå er målstreken innen rekkevidde, og gleden over det driver oss frem på brosteinen. Bourghelles, Wannehain, Camphin-en-Pévéle – disse seksjonene har nesten poetiske navn … men de er også smertefulle. Man må sykle dem selv for å vite hvor harde de faktisk er, hvor vanskelig det er å finne og holde linjen. Som Ward sa det (etter sin andre punktering): «Dette har ikke lenger noe særlig med sykling å gjøre». På berømte Carrefour de l’Arbre prøver vi å ignorere smerten en siste gang. Rumpene og hendene våre er helt ferdige. Den smale stripen med jord ved siden av brosteinen gir litt lindring. Vi suser gjennom Gruson og Hem og sykler omsider inn i Roubaix i skumringen. Ett siste brosteinsparti i Espace Charles Crupelandt er tilbakelagt, og vi svinger lettet inn på velodromen for noen velfortjente æresrunder. For en fantastisk opplevelse andre utgave av superklassikeren viste seg å bli! For meg er to dager med denne gjengen den perfekte måten å oppleve det beste av vårklassikerne på – og alt det vakre innimellom. Kjærligheten for klassikerne har bare vokst seg sterkere, og jeg gleder meg allerede til neste gang!