I sommer får fjellpasset Col du Tourmalet besøk av ryttere fra tre Grand Tours: Tour de France, Tour de France Femmes avec Zwift og Vuelta a España. Derfor er dette det perfekte tidspunktet for å bli kjent med fjellets 110-årige sykkelhistorie, hemmelighetene som befinner seg der, og hvordan man tar seg til toppen.
Veien opp
Tourmalet er en av de høyeste asfalterte fjellovergangene i Pyreneene. Her gir vi deg en gjennomgang av hva du må vite for å ta deg til topps i en av proffsyklingens mest utfordrende klatringer.
Når du skal over Tourmalet, må du velge mellom to veier opp: den østlige og den vestlige. I Tour de France starter klatringen som regel i Sainte-Marie-de-Campan, som ligger på østsiden. Her kan du nyte synet av slake åkere og koselige gårder i begynnelsen.
Snart etter vil du være omsluttet av trær, og stigningen øker til rundt 8 %. Finn en behagelig tråkkfrekvens som holder pulsen din på et jevnt nivå. Bytt til rett gir – ikke for lett, men absolutt ikke for hardt. Det er bra for pågangsmotet å holde seg noen få klikk unna det letteste, slik at du har noe å falle tilbake på.
Veien går gjennom åpne tunneler i fjellsiden opp til alpinanlegget La Mongie på 1800 meters høyde. Her vil du se digre chaleter, og stigningen er så vidt innom tosifret. Når du nærmer deg 2115 meter, blir luften tynnere, men toppen er fremdeles ikke i sikte selv om du befinner deg på den siste klatringen.
Profftips: Klatringen går mot slutten når du når en hårnålssving som tar deg helt opp til passet. Her står «Le Géant du Tourmalet», en tre meter høy metallstatue av pioneren Octave Lapize som i 1910 ble den første til å sykle over fjellet. På statuen står han oppreist på sykkelen og hiver etter pusten.
Hvis du fremdeles er sulten på mer når du har nådd toppen, finnes det en rute til Pic du Midi, som ligger 750 meter høyere. Den går imidlertid på grusveier og fordrer at du har en solid grussykkel.
Som proff på Tourmalet
Daniel Hughes, som er Sony Photographic Ambassador, tar oss gjennom klatringen fra proffsyklistenes synsvinkel. «Man føler seg litt innestengt på Tourmalet», sier han. «Hvis noen prøver seg på et angrep her, slår den psykologiske biten inn ved at man ikke lenger kan se rytteren foran seg. Det er et viktig og demoraliserende aspekt.»
Hughes sykler med litt ekstra vekt på grunn av kameravesken sin. Vi kan dessuten melde at han har valgt en DURA-ACE Di2-komponentgruppe for 12-delt som får ham opp de bratteste partiene uten for mye problemer. Han har en 11x34-kassett og et 52x36-krankdrev, noe som gir ham massevis av frihet og komfort både i fjellet og på flatene.
Vil du finne ut hvilken Shimano-komponentgruppe som kan få deg til toppen? Bli kjent med våre førsteklasses alternativer og Find Your Fast.
Den vestlige veien opp begynner med en tilsynelatende flat vei gjennom dalen som er hugget inn i fjellet og tar deg til foten av fjellet i Luz-Saint-Sauveur. Derfra går veien rett oppover i 7 % helling – 19 kilometer med beinharde oppoverbakker.
Etter sju kilometer signaliserer skiheisene i Barèges et skifte i landskapet. Bratte fjellvegger blir til gressletter, med kuer som beiter og iblant tar turen ut på veien. Så begynner svingene.
På vestsiden dukker ikke solen opp før tidlig om ettermiddagen. Været er dessuten svært skiftende her, og solskinn kan bli til regn, hagl og dårlig sikt på et blunk.
Stigningen øker til 10 % rundt fjellsiden. I den nest siste svingen er det nesten så veien henger og dingler ut fra fjellet.
Men Tourmalet sparer de verste stigningene til de siste hundre meterne. Med sine tyngre klatringer og ekstra kilometer må nok den vestlige veien opp kalles den hardeste.
På toppen av Tourmalet bakenfor statuen har den majestetiske utsikten vært den samme i århundrer. Hughes forteller: «Derfra har du 360-graders panoramautsikt. Du kan se begge dalene og minst 50 kilometer unna på klare dager.»
La Vuelta går vestover
Siden grensen til Spania bare er 30 kilometer unna, ønsket arrangøren av Vuelta a España å innlemme Tourmalet til 2023-versjonen av rittet. Det blir den 13. etappen, der vestsiden av Tourmalet vil fungere som siste del av en kort, skarp rute som også inkluderer Aubisque, Soulor og Col de Spandelles.
Den vestlige veien opp begynner med en tilsynelatende flat vei gjennom dalen som er hugget inn i fjellet og tar deg til foten av fjellet i Luz-Saint-Sauveur. Derfra går veien rett oppover i 7 % helling – 19 kilometer med beinharde oppoverbakker.
Etter sju kilometer signaliserer skiheisene i Barèges et skifte i landskapet. Bratte fjellvegger blir til gressletter, med kuer som beiter og iblant tar turen ut på veien. Så begynner svingene.
På vestsiden dukker ikke solen opp før tidlig om ettermiddagen. Været er dessuten svært skiftende her, og solskinn kan bli til regn, hagl og dårlig sikt på et blunk.