Chris Hall er ikke ukjent med ekstreme utfordringer. Han fant opp 107-utfordringen (å sykle 107 kilometer i 107 dager på rad) og den såkalte Trenching Challenge på Box Hill hvor han gjentok den berømte klatringen 91 ganger. Men disse utfordringene handler ikke bare om å flytte og utforske sine egne grenser. Hovedmålet hans er å øke bevisstheten rundt menns psykiske helse. «7 Everests»-utfordringen var intet unntak – men målet om å sykle en hel Mount Everest sju dager på rad skulle bli det tøffeste til nå.
Konseptet med «Everesting» er uhyggelig enkelt: Velg deg en bakke hvor som helst i verden, og sykle opp den igjen og igjen til du har klatret totalt 8848 meter – høyden av Mount Everest.
Naturlig progresjon
«7 Everests»-prosjektet føltes som en naturlig videreutvikling av våre tidligere utfordringer. Jeg ville vise at folk kan møte veggen når som helst i livet. Og en psykisk knekk kan ramme hvem som helst. Psykisk helse er ikke enkle saker. Det er snakk om utrolig komplekse prosesser, men det ligger stor verdi i å kunne vise svakhet og sårbarhet. Det å kunne åpne seg og si «Jeg har det ikke bra». Eller å kunne søke hjelp hos familie og venner. Det er det denne utfordringen handler om for meg – i tillegg til en hel masse klatring, selvsagt.
Jeg valgte Stwlan Dam i Wales av én enkel grunn. Det er en stengt vei. Klatringen er relativt bratt, med snitt på rett under ti prosent. Men det er noen hårnålssvinger som er mye brattere, og i tillegg er denne delen av Wales beryktet for sitt dårlige vær. Men det lå en stor tiltrekning i å droppe en av disse elementene som var utenfor min kontroll.
Enorm prestasjon
Dette var uten tvil den hardeste utfordringen jeg noen gang har tatt. Både fysisk og mentalt. Jeg ga meg fullstendig hen til utfordringen, og det tror jeg kom ganske så tydelig frem mot slutten. Jeg blir fortsatt ganske emosjonell når jeg tenker på det, noe som viser hvor mye dette faktisk betydde for meg. Jeg tror en av problemene med «Everesting» er at det har blitt merkelig normalisert på grunn av det store antallet folk som gjorde det under pandemien. Men for meg er én som dette en enorm prestasjon. Så alle som har gjort dette én gang, har all grunn til å føle at de har gjort noe utrolig tungt og utfordrende. Det blir litt som å løpe maraton. Folk gjør det likevel ofte om igjen.
Det var ærlig talt ingenting med dette som var enkelt. Vi (det vil si jeg og mitt uvurderlige team) hadde en tøff oppgave helt fra første stund med elendige forhold. Det var storm, hagl og regn. Helt fra første dag. Noe jeg husker godt, var første gangen jeg syklet ned hårnålssvingene fra toppen i regnvær. Toppen er nyasfaltert, så når det er tørt, går det fort og gir god flyt. Men når det er vått, er det nesten som is. Bremsene låser seg, og sykkelen skrenser bokstavelig talt rundt svingene. Da var jeg redd.
Justering av planene
Været snudde helt om på utfordringen. Da vi forsto at vi sto foran en uke med svært skiftende og vanskelige værforhold, ble sikkerheten langt viktigere. Det handlet mer om å komme seg gjennom hver dag på tryggest mulig vis. Jeg la fremdeles ned tiden, men det betydde at vi måtte justere planen litt og samle høydemeter på Alpe Du Zwift også.
DURA-ACE og ULTEGRA
Jeg valgte den fantastiske Cervélo R5 til 7 Everests. Det er flere interessante aspekter ved denne sykkelen. Den veier bare 6,8 kilo inklusiv pedaler, flaskeholder og sykkelcomputer. Oppsettet er en DURA-ACE 9150 for 11-delt, men med ULTEGRA Di2 bak. Årsaken til det er at du med ULTEGRA med langt hus bak får plass til en 34-tenners kassett.
Jeg brukte 50/34-krankdrev på en 170 mm DURA-ACE-effektmåler. Dekkene jeg brukte, var Schwalbe Pro One. Foran har jeg deres variant med gjennomsiktig sidevegg, mens bak har jeg en svart versjon på 28 mm. Årsaken til de ulike dekkene er at all den kraftige bremsingen og tunge klatringen fikk bakdekket til å bli utslitt, og jeg tenkte det var best å bytte til et nytt etter noen dager. (De gjennomsiktige dekkene var ikke nye og hadde flere tusen kilometer bak seg før utfordringen, men jeg liker ikke å sløse og vil gjerne bruke dekkene helt til de faktisk må skiftes. Det er ikke så mye jobb å sette på nye, men jeg hadde ikke et ekstra dekk med gjennomsiktig sidevegg.) Bremsene er de strålende DURA-ACE-bremsene med 160 rotor foran og 140 bak.
Jeg bruker et 130 mm styrefremspring og 40 cm styre. Jeg har en ramme med størrelse på 54, men bruker et langt styrefremspring og mye av setepinnen, ettersom jeg har lange armer og bein, men kort overkropp. Jeg er forresten 183 cm høy, hvis noen lurer på det. Setet er et Pro Stealth. Og så er det lakken – et helt spesielt Jumbo Visma-rammesett med gullfarget hydrografikk på karbonet. De brukte den samme fargekombinasjonen til å lokke folk med den nye R5 i fjor.
Ta vare på seg selv
Jeg startet denne utfordringen for å øke bevisstheten rundt egen psykiske helse, men også for å samle inn penger til Movember og den utrolige støtten og ressursene de bidrar med for at vi bedre skal kunne hjelpe folk som trenger det. Movember er en fantastisk organisasjon som også har hjulpet meg personlig flere ganger med råd og samtaler opp gjennom årene når jeg eller venner har slitt.
Med de rette folkene
Teamet mitt har også vært helt fantastiske, men de er ikke de eneste som fortjener en takk fra meg. Den viktigste i teamet mitt har vært Jimmi fra Attacus, som har hjulpet meg med så mange utfordringer opp gjennom årene og kjenner meg bedre enn jeg gjør selv. Han er sjefen når jeg tar utfordringene mine, og jeg vet at han tenker på mitt ve og vel. Helsen og sikkerheten er alfa og omega, og jeg kan alltid sette min lit til at Jimmi tar de rette beslutningene, selv om det ikke alltid er det jeg vil høre. Videre hadde jeg med meg Jack og Andy som fotograferte og filmet utfordringen. Dette var første gangen Jack var med meg på en utfordring. Han er en utrolig talentfull fotograf som også i stor grad fungerte som «mamma» gjennom uken ved å sørge for at jeg alltid hadde nok mat og vann. Dessuten bidro han med gode klemmer og sørget for at Airbnb-leiligheten vår var ren og pen. Og så var det Andy, som har vært med meg på mange utfordringer de siste årene. Han er en så positiv fyr som det er utrolig deilig å ha rundt seg når det butter. Han har en smittende latter som alltid får meg til å le, og han er en utrolig talentfull videograf/filmmann. Utfordringen hadde ikke vært mulig uten disse tre. Jeg står i enorm gjeld til dem.
Det handler om støtte
Det leder oss til da vi møtte Dion, en lokal mann som tragisk nok hadde mistet sønnen sin i selvmord. Det var han jeg gjorde denne utfordringen for. Dion og familien opplevde alle foreldres store mareritt da de mistet Josh, men de har så langt de har kunnet forsøkt å snu tapet til noe positivt, og de har opprettet en organisasjon til minne om Josh kalt Josh's Lighthouse Project. Stikk gjerne innom den hvis du kan. De gjør fantastisk arbeid med å hjelpe folk som sliter med få tak i den støtten de trenger. Emily fra Attacus holdt også kontakten og hørte hvordan det gikk. Hun er alltid en fornuftens stemme. Mine kompiser Francis og Daisy kom for å holde meg med selskap og hjelpe meg et par dager, sånn at teamet mitt også fikk seg en pause. Francis laget dessuten noen fantastiske videoer av utfordringen, og Louise fra The Internationelles kjørte ungene sine til skolen, tilbrakte hele dagen med meg, var klar igjen til dyst neste dag, og kjørte deretter hjem for å hente ungene på skolen! Sist, men ikke minst må jeg nevne partneren min Fee og hunden vår Marshall, som alltid har støttet meg og mine strengt talt idiotiske ideer. Jeg er utrolig heldig som har dette teamet som jeg kan sette min fulle lit til, vel vitende om at de tar vare på meg. Jeg fikk også besøk av mange andre mennesker underveis som sluttet seg til meg på veien. Takk til dere alle – dette hadde ikke vært mulig uten dere og all støtten jeg har fått.
Del denne artikkelen
