På Strade Bianche svever magi i luften sammen med støvet. Hva er det som gjør dette rittet så besnærende? Hva er hemmeligheten bak å sykle fort på grusveier? Den nederlandske syklisten Douwe Doorduin finner svarene mens han jakter på et toppresultat i amatørrittet gran fondo.
En skikkelse kommer til syne fra en sky av krittstøv. Han kjemper med styret for å holde sykkelen fra å velte på det støvete veidekket. Han sklir nesten ut i en sving. Barten hans er på størrelse med en cubansk sigar, og sykkelen hans har ingen gir. Denne mytiske mannen er selveste Maurice Garin, vinneren av det første Tour de France-rittet i 1903 og erobrer av grusveier lenge før de ble syklingens neste store trend.
Lengre og fortere
Som følge av John McAdams oppfinnelses ustoppelige marsj gjennom Europa fra tidlig på 1900-tallet, ble flere og flere av disse strekningene dekket av asfalt. Det ga riktignok bedre veigrep og førte til at vi kunne sykle lengre og raskere. Kanskje det gjorde sykling til en mer spennende sport for tilskuerne også. Men det tok også fra oss noe av sjarmen ved å sykle på grusveier, eller strade bianche, som de kalles i Toscana.
En ung mann som føler seg kallet til disse veiene, er Douwe Doorduin (@douwedoetdingen). Han har også bart, og han bor i Nederland – et flatt land med tusenvis av kilometer med jevne sykkelstier og veier. Derfor har han mye å lære hvis han skal takle den hellige gral blant landeveisritt på uasfalterte veier. Han skal delta i Gran Fondo-rittet, som følger samme rute som proffene sykler dagen før.
En romantisk dans
Akkurat som Douwe har mange av oss et spesielt forhold til sykling på grusveier i strade bianche-stil. Du får tilbakemeldinger fra grusen – en egen energi fra vibrasjonene som kjennes i både kropp og sjel. Magien er unektelig til stede, noe som også kommer av Toscanas gudegitte landskap med bølgende åser, sypresser og våningshus. Douwe er bare én av mange syklister som lar seg besnære av dette. «For meg er det den italienske kulturen og skjønnheten som ligger i å gjøre noe på sykkelen som den ikke er skapt for», sier han.
Så er det måten forhjulet rister og bakhjulet rykker på, som en tangodanser, på let etter grep. Klirringen av lett grus som spretter mot sykkelrammen og den gode kvernelyden fra veidekket når du setter opp farten – og det er bare på flate strekninger. Legg til noen bratte motbakker eller raske utforsvinger, så blir det snart veldig interessant.
Etter en karriere med landeveisritt på amatørnivå og som sykkelbud bestemte Douwe seg for å finne sin indre italiener og konkurrere i Strade Bianche Gran Fondo for første gang. Som mange andre kjennere mener han at proffrittet bør få offisiell status som Monument-ritt, både fordi det byr på så mye drama og på grunn av rittets historie helt tilbake til denne flotte sportens tidligste dager.
Men hans første møte med ritt på uasfalterte veier, som del av et eliteritt i 2015, var ikke vellykket. «Under Wielerweekend Roden i nordlige Drenthe opplevde jeg min første grusstrekning», sier Douwe. «Jeg husker at jeg var på en karbonsykkel med minst 7 bar (over 100 psi) med trykk i dekkene på 25 mm da vi kom til strekningen i full fart – jeg var med i hovedfeltet. Jeg visste at det kom, men jeg hadde likevel ikke sjans til å holde tritt – sykkelen var helt ustyrlig. Etter den første delen lå jeg allerede bakerst i gruppen. Etter del nummer to falt jeg helt av og kom meg aldri tilbake til teten.»
Grus jevner ut forskjeller
Etter den skuffende debuten bestemte Douwe seg for at han ville lære å sykle på de hvite veiene. Dette var på den tiden da Fabian Cancellara viste alle i proffsyklingens verden hvordan man erobrer Strade Bianche som en ekte gladiator. Han dominerte rittet med tre seiere der i løpet av karrieren, selv om han veide over 80 kilo. «Det jeg liker med å sykle på dette veidekket, er at det utjevner feltet», sier Douwe. «Både klassiske syklister og klatrere lå i teten, og det gjør ting mer uforutsigbare. Det betyr at det er et mye bedre ritt å se på i den lokale sykkelpuben, som var det jeg gjorde på den tiden.»
«Når du ser på hvem som tok pallplassene i løpet av de årene, ser du alle slags syklister med veldig forskjellige spesialiteter. Fabian var en ekte Monument-vinner, Zdenek Stybar, som vant i 2015, kommer fra sykkelcross, og så har vi Gianluca Brambilla, som er en rendyrket klatrer. Tydeligvis har de alle mestret en metode for å gi full gass der andre ikke klarte det. Ved å se på disse rittene oppdaget jeg sakte, men sikkert noen ting jeg skal benytte meg av i mitt ritt i Italia.
Bølgedaler
Men hvordan forbereder du deg på Strade Bianche i Nederland? Hvordan finner du riktig konfigurasjon for sykkelen eller trener på riktig teknikk og tankegang for et angrep på de hvite veiene?
Douwe lette etter noe som lignet mest mulig på de berømte toskanske grusveiene. Det fant han i Belgia, et annet sted med mange «hellige» sykkelområder. Han valgte de støvete gårdsveiene med bølgende åser i Hageland-området, også kjent for et endagsritt som kan sammenlignes med Strade Bianche: Dwars door het Hageland. Det første rittet ble avholdt i 2001. Men med vinnere som Mathieu van der Poel, Niki Terpstra og Chantal Van den Broek-Blaak har det blitt et viktig ritt for syklister med klasse.
Douwe taklet mange strekninger med belgiske gårdsveier for å finne ut av hva som var den beste konfigurasjonen. Først skal vi snakke om hjulene. Med ULTEGRA C50-hjulsettet ser Douwes landeveissykkel helt klart stilig ut. Men viktigere er det at felgen har en oppdatert indre bredde på 21 mm. Dette gjør at dekket kan sitte bredere, slik at han får en større kontaktflate mellom dekket og veien, og dermed bedre veigrep. Siden det ikke finnes nøytrale service- eller lagbiler i Strade Bianche Gran Fondo, må Douwe ha med seg punkteringsutstyr selv for å reparere eventuelle større punkteringer, så sikkerheten kommer først.
Fetere går fortere
Det neste er dekkene. Selv om enkelte proffer velger å bruke to forskjellige bredder, skal han bruke slangeløse dekk på 30 mm både foran og bak. Dette ble avgjort etter at han testet 28 mm i Belgia og avgjorde at mer er bedre. Trykket i dekkene er enda viktigere, og etter mye gransking og grubling har han valgt 4 bar (58 psi). Douwe valgte dette relativt høye trykket på grunn av Strade Bianches særpreg. Ruten består også av mange asfalterte strekninger og oppoverbakker, i tillegg til gruslagte landeveier. Det handler om å finne den perfekte balansen mellom veigrepet du får med lavere trykk for strade bianche, og minimalt med rullemotstand på asfalten.
Når det gjelder komponentgruppen, var valget klart for Douwe: det pålitelige og lette ULTEGRA Di2 12-delt. Det brukervennlige oppsettet uten vaiere gir mindre å bekymre seg for i et utfordrende ritt som dette. «Hvert eneste girskift går raskt og knirkefritt, og du vet at alt fortsetter å virke feilfritt fordi du ikke har noen kabler», sier Douwe. «Foran har jeg et 50/34-oppsett (kompakt) som lar meg kjøre på i de flatere strekningene og gir meg muligheten til å fortsette å spinne i noen av de korte, men veldig bratte motbakkene. Stigningene, som kan være på opptil rundt 20 %, er spesielt kinkige, for du kan ikke reise deg opp slik du ville gjort i en vanlig, asfaltert motbakke.»
«Både klatring og utforkjøring på løst veidekke er også veldig forskjellig fra på asfalt», legger Douwe til. «Du må se enda lengre frem, sykle så jevnt som mulig og virkelig følge svinger og krenging. Du kan ikke bare bruke den tradisjonelle rittlinjeteknikken med ut-inn-ut – du må virkelig lese hver eneste sving hver for seg. Jeg har lagt merke til at terrengsykling har gjort meg mye flinkere til å sykle fort på grusveier også, spesielt i utforbakker.
«Det andre profftipset mitt er å følge noen som er flinkere, og se hvordan de takler bestemte svinger. Det gjør at jeg prøver å følge linjene de bruker, og blir raskere litt etter litt. Jeg syklet mye sammen med den tidligere proffsyklisten Bram Tankink, og han viste meg virkelig hvordan man tar svinger i høy fart. Hold overkroppen oppreist og skyv sykkelen vekk fra undersiden inn i svingen. Det lille trikset hjalp veldig. Det å sykle fortere gjorde også at jeg gradvis kunne finne mine egne grenser. Bare trå på med 20–30 watt til og gjenta samme sving om og om igjen.»
Tips 1: Les hver eneste sving. Ikke stol på «standardteknikken» du bruker på asfalterte veier. Alle svinger er forskjellige, og fordi både veidekket og forholdene er i stadig endring, må du finne den raskeste og tryggeste linjen for hver eneste sving eller utfordrende strekning med strada bianca.
Syklistens stilling på sykkelen er også viktig. Douwe valgte å beholde den ganske aggressive stillingen han er vant til, selv om terrenget blir noe helt annet enn de flate veiene han er vant til hjemmefra. Han så at de fleste av proffsyklistene også beholdt en mer aero-orientert stilling for ritt på strade bianche, i stedet for å endre på den. Og med tanke på at bare ca. 55 av de 142,5 kilometrene i gran fondo er grusveier, kan han tjene inn mye på asfalten.
Jevnt og fort
Sist, men ikke minst: kassetten. I denne utfordringen skal Douwe bruke en 11-30. «Dette oppsettet med de kompakte krankdrevene sikrer at jeg kan finne akkurat riktig gir for de korte, bratte grusbakkene. Avhengig av været kan du ikke bare holde deg til én side av «veien» her. Det kan være grøfter eller steder der deler av veidekket er skylt bort etter nedbør. Og hvis forholdene er tørre og støvete, kan du ikke bare tråkke på opp bakkene, du må bruke jevn kraft på pedalene mens du prøver å opprettholde farten.»
«Det er fortsatt så mye igjen å lære, og turen min langs veiene i Hageland har lært meg en god del nye ting. Avhengig av været kan det bli enda vanskeligere å finne den raskeste linjen gjennom svinger og på rette strekninger. Spesielt når du får en blanding av tørre og litt våte flater. Da må du virkelig danse med sykkelen. Jeg ble også positivt overrasket over hvor godt Canyon-sykkelen min taklet de røffe landeveiene. Moderne sykler tåler mye, og du bør ikke holde igjen – spesielt på de superraske C50 ULTEGRA-hjulene!»
Tips 2: Ta klatringen sittende. Det glatte veidekket forhindrer stående klatring. Tren med det i tankene, og pass på at du har riktig giring. I dette tilfellet er det den som spinner som vinner, så min 34-30 minste kombinasjon skal benyttes på noen spesielt bratte strekninger.
Nesten fremme
«I en stakket stund følte jeg faktisk at jeg allerede konkurrerte på de hvite veiene i Toscana. De bølgende åsene og gårdsveiene i Flandern gjorde meg enda mer giret på dette rittet enn jeg var fra før», sier Douwe. «Jeg må bare skifte dekk til de på 30 mm og legge beskyttende folie på underrøret i rammen (takk til en av følgerne mine for det tipset), så er jeg klar.» Målet hans er å oppnå en plassering blant de 50 første. «Dette blir ikke lett, siden rittet tiltrekker sykkeltalenter fra hele kontinentet, og det er ikke bare et turritt, det er en ekte konkurranse. Nå gleder jeg meg skikkelig til å komme til Siena og både se hvordan proffene gjør det og oppleve magien i å sykle et ritt på de hvite veiene selv.»
Tips 3: Velg teknologi med omhu. Ikke glem at det blir minst 85 kilometer med asfaltert vei eller utforbakker også. Derfor er en lett og smidig sykkel med raske karbonhjul ideelt.
STRADE BIANCHE GRAN FONDO
Fakta og tall
- Dato: 5. mars 2023
- Start og mål: Siena i Italia
- Rute: 142,5 km
- Deler med hvite grusveier: 54,7 km
- Total stigning: 2250 meter – 1285 av disse på grusveier.
Del denne artikkelen
